- S T J E R N E T E L L E R -

Jeg innser at det finnes viktigere tema og problemer her i verden for tiden, men likevel er dette noe som til stadighet opptar meg. Klistremerker på frukt og grønnsaker. Når ble det liksom helt greit å bombadere epler, appelsiner, sitroner med slike idiotiske små reklamelapper?! Jeg vil aldeles ikke ha dem! Ikke er de mulig å spise, ikke er de lekre og ikke er de lett å få av heller. Jeg skulle gjerne hatt en alvorsprat med klistrelappkongen og hans bittesmå designere og påklistrere. Dere er ikke ønsket! Hvis jeg kjøper appelsiner synes jeg det bør være en selvfølge at det er 100% appelsin. Dersom dere har noe mer spennende info å komme med, er det feks et helt nytt  blandingsprodukt av lime, grapefrukt og mango forkledd som en appelsin det er snakk om, ja da er det kanskje på plass med et lite klistremerke. Jeg klarer godt å lese på plakater i butikken hvor frukten kommer fra, hvilken sort det er, og hva prisen er. Det tror jeg gamle damer med skrantende syn setter større pris på også. Jeg trenger faktisk ikke en egen lapp medf mini-info  på hver eneste drue for å få det med meg. Så gå å klistre et annet sted, la frukten være i fred.

Dersom jeg i dag ble bedt om å lage en liten kolleksjon med servietter til årest vårfest,hadde de nok ca slik ut. Selvsagt med matchende pledd, lyslykter og deilig eplemost til. Mmm.

“Har du to babyer i magen din, mamma? En til deg og en til meg?!” Jepp. Anna skal bli storesøster, og gleder seg glugg til å hjelpe med knapping, bleieskifting og smokking. Men det spørs om tvillingbrødrene som er ventet til våren noen gang kommer til å få navn. Pappaen synes nemlig han har ekstremt god humor og navnesmak, og har allerede annonsert at de må jo bare hete Hans Bror og Bror Hans. Eller Bror Hans og Hans Bror. Et latterlig forslag. Han synes ikke bare det er hysterisk morsomt. Han synes det er fint også! Så i frykt for at han gjør alvor av trusselen om å lage Facebookgruppe for dem som heier på BH og HB (herlige forkortelser også), for virkelig å overbevise meg hvor mange som synes det er kult, legger jeg ut et lite rop om taktisk navnehjelp og navnestøtte her.Om ikke annet for å vise at jeg også har hørt om internett! Navnediskusjonen her i huset er nemlig er så godt som død. Alt jeg foreslår når uansett ikke opp mot hans geniale navneforslag, som jeg dessverre verken under eller overhodet kan gå med på. Rosa Bleie, Trude Dyrearter, Brita Full, Even Tyrlig, var morsomt en gang i tiden. Nå gjør dem meg bare sur. Mere te Merete?!

Da er julen puttet tilbake i esker og bokser og stuet på loftet til neste år! For en liten jente på to år, var det veldig rart at vi skulle kjøpe et tre, ta det med oss inn i stuen og pynte det. Men veldig spennende og gøy også altså. Aldri har vel juletreet vårt vært så lokalt pyntet, helt nederst, på to tre greiner. I grunn det var litt søtt og sjarmerende, så sånn ble det. En blodseriøs jultrepyntekunstner på en knapp meter, skal man ikke tøyse for mye med. Dette med juletre ble om mulig enda rarere i går, da mammaen fant frem saks og avbiter og klippet i stykker juletreet og puttet det i peisen. Merkelige greier. Juleknusekuler og knusekopper som man nesten ikke får røre, er nok også på listen over rare ting her i verden, og er fasinerende for store og små damer.

Tidligere nevnte jeg at jeg drakk te av min favorittkopp (den til høyre på bildet), og jaggu var jeg ikke så heldig at jeg fikk meg en til til jul. Eller, dvs, jeg er ikke helt sikker på om det egentlig er en kopp, eller om det er en snopeskål, en telysskål, eller bare en nipsetingest med klinkekulebein. Fin er den uansett, og den gir et deilig streif av vår og sommer! Begge er laget av Rebecca Teigland, en kjempeflink kunstner fra Bergen. De finnes med ulike farger på klinkekulebeina, og kan blant annet kjøpes her

Ute er det minus 8 grader, så i dag er jobben til klinkekulasen i alle fall å være en breial og god tekopp.

Julen er en tid hvor alle følelser gjerne blir forsterket, både de fine og de triste. Da jeg var liten, var det tradisjon at Pappa og jeg dro avgårde på julaften og tente lys på graven til farmor og farfar. Et koselig og høytidelig avbrekk fra Disneyfilmer, julegodtspising og en juleformiddag som virket uendelig lang for en liten pike. Da var det synging av full hals i bilen, og historier fra gamle dager som jeg elsket å høre på.

(Bildet er fra av en av mine første julefeiringer)

I år som i fjor var det lyset på Pappa sin grav som ble tent julaften. Duften av deilig mannegodlukt, det smørblide julesmilet og den fine andrestemmen hans på “Deilig er jorden” mangler. Julen blir aldri som før, men den ble fin likevel! Det er vidunderlig å se en liten toåring fryde seg over alt det spennende og rare med julen, og grine og skjelve av skrekk av den skumle nissen (som ikke en gang kom inn i huset, så nifs var den.)

BTs videojournalist Charlotte Helleland har filmet sin mors kamp mot kreften gjennom flere år. Denne dokumentaren traff meg i alle fall midt i hjerteroten, trist og fin som den er, og jeg er imponert over at de har klart å filme gjennom sykdomsforløpet. Litt inhabil er jeg nok, siden jeg har laget to av låtene som er brukt i filmen, men jeg synes musikken passer veldig fint! Det er blant annet Ephemeras Happy, Grateful, Aware og sangen Min tapre engel fra Stjerneteller som er med.

Da kan kulden og snøkaoset bare komme til Bergen by for min del. Et lass med ved ligger utenfor døren, og skal bare bæres opp gjennom huset og rett ned i bakgården. En fin liten jobb for sterke karer. Heldigvis fikk jeg streng beskjed av den digre ved-mannen, at det der, det var absolutt en mannejobb, nå hadde jeg gjort min del med å bestille og betale. Instrukser som kommer fra sterke menn i ført ullsokker i slippers skal man alltid ta svært alvorlig. Dessuten har jeg jo også sørget for at vi vet hvor stikkene befinner seg, med denne søte lille boksen fra Blafre. Ideen har jeg helt sikkert rappet fra Den gode feen, eller noen andre kreative interiørbloggere. Jeg har tenkt på det siden i fjor vinter, men har ikke funnet en boks jeg var fornøyd med før nå.

For å gjøre denne lille hverdagshistorien litt hetere, kan jeg jo nevne at når jeg skulle knipse bildene av fyrstikkboksen, så mistet jeg kameraet i gulvet så linsen knuste. Trodde jeg i alle fall i noen timer. Helt til teknomannen kunne informere om at det heldigvis var UV-filteret på også, og at det var det som var sprukket. Pjuuh. Det er  tross alt er litt rimeligere å erstatte. Hadde det bare gått an å få av…

Ikke akkurat min beste tekno-uke dette her. Bare tre dager siden den minste datanerden i huset stappet TO dataspillcd’er samtidig inn i cd-spilleren på Mac’en min. En snill mann på Eplehuset fikset biffen, men anbefalte for øvrig ikke å la det skje igjen.

Jeg må innrømme at jeg har en drøm om å få symaskinen ut av boden og komme igang med de lekreste kreasjoner. Symaskinen fikk for øvrig meg og mannen i felles julepresang for et par år siden. Så vidt jeg vet har han ennå til gode å teste den ut, selv om han liker å skryte hemningsløst av symaksinsertifikatet sitt. For min del er det blitt med sydrømmen, noen trøblete undertråder, og etter mye slit og banning et lite dukkesengetøy. Så enn så lenge nyter jeg andres talenter og evner. Det føles mye bedre.

For noen uker siden fikk jeg en hyggelig mail av denne flinke damen. Hun skal lage en egen Stjernetellerkolleksjon til våren, og jeg har vært så heldig å få tilsendt to kjempefine smaksprøvekjoler i posten. En til min lille jente og en til meg selv!

Her var det knall stemning da vi pakket opp, og vi tok dem på oss med en eneste gang! De passet perfekt, og var myke og deilige å ha på.

“Det er jo Stjernetelleren, Mamma!” ropte hun og så seg stolt i speilet.

Tusen hjertelig takk Ellen, gleder meg til fortsettelsen!

Årets julekort er i boks. Vi har laget dem selv og printet ut på Allkopi, en supergrei løsning. En aldri så liten sniktitt her:

Pepperkakene er også på plass på glass. Knallgod oppskrift fra Hanne. Anbefales.

Da mangler bare et par småting slik som feks alle julepresangene. Men ingen grunn til bekymring. “Du har jo pengekort å petale med Mamma!” Så da så.

Mens pikene i huset har laget pepperkaker og snust på julepynten, har far i huset aldeles ikke lagt på latsiden når det gjelder juleforberedelsene. Å nei du. Han har nok en gang funnet en anledning til å fylle huset med mengder av saker som jeg overhodet ikke er interessert i å ha på kjøkkenet. Min gode mann har nemlig brygget øl for første gang i sitt liv og er stolt som en hane. Sammen med en i alle fall tilsyneslatende hyggelig gjeng, tilbrakte han en timesvis nedi et av smauene ned i gaten her, og brygget juleøl utendørs i pøsende regnvær. Eller ull som Anna kaller det. “Vi liker ikke det vi mamma!” Nei tenk, det gjør vi ikke. Verken smaken, lukten eller okkuperingen av kjøkkendisken. Jeg tror heller ikke jeg liker det noe bedre selv om det er hjemmebrygget. Vi har faktisk en liten kjellerbod. Med god plass til både 16 liter juleøl og en to meter lang maltnisse.

Heldigvis fikk jeg være med på å bestemme flaskene, det hadde vært hakket verre med gamle soloflasker, det skal jeg innrømme. Jeg fikk også æren av å fylle handlevognen på Ikea med en drøss med flasker. Heldigvis er det en butikk hvor folk kjøper de rareste ting i store kvanta. Hm, dette så jo nesten fristende ut. Kanskje de fortjener noen fine etiketter også.