- S T J E R N E T E L L E R -

“Har du to babyer i magen din, mamma? En til deg og en til meg?!” Jepp. Anna skal bli storesøster, og gleder seg glugg til å hjelpe med knapping, bleieskifting og smokking. Men det spørs om tvillingbrødrene som er ventet til våren noen gang kommer til å få navn. Pappaen synes nemlig han har ekstremt god humor og navnesmak, og har allerede annonsert at de må jo bare hete Hans Bror og Bror Hans. Eller Bror Hans og Hans Bror. Et latterlig forslag. Han synes ikke bare det er hysterisk morsomt. Han synes det er fint også! Så i frykt for at han gjør alvor av trusselen om å lage Facebookgruppe for dem som heier på BH og HB (herlige forkortelser også), for virkelig å overbevise meg hvor mange som synes det er kult, legger jeg ut et lite rop om taktisk navnehjelp og navnestøtte her.Om ikke annet for å vise at jeg også har hørt om internett! Navnediskusjonen her i huset er nemlig er så godt som død. Alt jeg foreslår når uansett ikke opp mot hans geniale navneforslag, som jeg dessverre verken under eller overhodet kan gå med på. Rosa Bleie, Trude Dyrearter, Brita Full, Even Tyrlig, var morsomt en gang i tiden. Nå gjør dem meg bare sur. Mere te Merete?!

Da kan kulden og snøkaoset bare komme til Bergen by for min del. Et lass med ved ligger utenfor døren, og skal bare bæres opp gjennom huset og rett ned i bakgården. En fin liten jobb for sterke karer. Heldigvis fikk jeg streng beskjed av den digre ved-mannen, at det der, det var absolutt en mannejobb, nå hadde jeg gjort min del med å bestille og betale. Instrukser som kommer fra sterke menn i ført ullsokker i slippers skal man alltid ta svært alvorlig. Dessuten har jeg jo også sørget for at vi vet hvor stikkene befinner seg, med denne søte lille boksen fra Blafre. Ideen har jeg helt sikkert rappet fra Den gode feen, eller noen andre kreative interiørbloggere. Jeg har tenkt på det siden i fjor vinter, men har ikke funnet en boks jeg var fornøyd med før nå.

For å gjøre denne lille hverdagshistorien litt hetere, kan jeg jo nevne at når jeg skulle knipse bildene av fyrstikkboksen, så mistet jeg kameraet i gulvet så linsen knuste. Trodde jeg i alle fall i noen timer. Helt til teknomannen kunne informere om at det heldigvis var UV-filteret på også, og at det var det som var sprukket. Pjuuh. Det er  tross alt er litt rimeligere å erstatte. Hadde det bare gått an å få av…

Ikke akkurat min beste tekno-uke dette her. Bare tre dager siden den minste datanerden i huset stappet TO dataspillcd’er samtidig inn i cd-spilleren på Mac’en min. En snill mann på Eplehuset fikset biffen, men anbefalte for øvrig ikke å la det skje igjen.

Mens pikene i huset har laget pepperkaker og snust på julepynten, har far i huset aldeles ikke lagt på latsiden når det gjelder juleforberedelsene. Å nei du. Han har nok en gang funnet en anledning til å fylle huset med mengder av saker som jeg overhodet ikke er interessert i å ha på kjøkkenet. Min gode mann har nemlig brygget øl for første gang i sitt liv og er stolt som en hane. Sammen med en i alle fall tilsyneslatende hyggelig gjeng, tilbrakte han en timesvis nedi et av smauene ned i gaten her, og brygget juleøl utendørs i pøsende regnvær. Eller ull som Anna kaller det. “Vi liker ikke det vi mamma!” Nei tenk, det gjør vi ikke. Verken smaken, lukten eller okkuperingen av kjøkkendisken. Jeg tror heller ikke jeg liker det noe bedre selv om det er hjemmebrygget. Vi har faktisk en liten kjellerbod. Med god plass til både 16 liter juleøl og en to meter lang maltnisse.

Heldigvis fikk jeg være med på å bestemme flaskene, det hadde vært hakket verre med gamle soloflasker, det skal jeg innrømme. Jeg fikk også æren av å fylle handlevognen på Ikea med en drøss med flasker. Heldigvis er det en butikk hvor folk kjøper de rareste ting i store kvanta. Hm, dette så jo nesten fristende ut. Kanskje de fortjener noen fine etiketter også.

I ettermiddag har vi to piker kost oss med maling, tegning, rosiner, appelsiner, varm melk, tente lys, og hørt på julesanger. Anna er blitt knallflink til å skrive sin egen bokstav A, og til å tegne skillingsbolle med sukker på (en stor krusedull med prikker på) så her kan det klart bli mange fine julepresanger. Gleder meg allerede til årets juleverksted, tror det må bli en hel haug av dem i år. Da må nok denne julesangen frem fra loftet igjen også, en god gammel Ephemeraklassiker, trykk på “Gift” i overskriften. (Bildet er tatt av eviggode Dyveke Nilssen)

En av mine aller beste venninner, er vidunderlig på alle måter.Hun er langt over gjennomsnittet intelligent, supersnill, omtenksom, søt og morsom. Det periodiske system kan hun sikkert forlengs og baklengs fremdeles, navn på fotballspillere, skuespillere, forfattere og en million andre ting, men heldigvis har hun også  en liten skjønnhetsflekk på glansbildet sitt, som får henne litt ned på jorden til meg. Hun er nemlig ekstremt glemsom!Hun er rett og slett ubrukelig når det gjelder enkle ting som nøkler, mobil, og  lommebok.  De er stadigvekk forsvunnet og hun er rett som det er på intens jakt! Den savnede dukker som regel opp igjen etter en liten stund, både på naturlige og unaturlige steder. På  begynnelsen av nittitallet da halve ungdomskolen gikk med digre allværsjakker (åpne, for det var kulest, selv om det høljet ned) , hendte det at både paraplyer og lommebøker forsvant sporløst. Det som ikke er stjålet, kommer jo som kjent tilbake, og det gjaldt både paraplokser og pengepunger også, som flere ganger ble funnet i god behold inni jakke-ermet! I motsetning til hva man gjerne skulle tro, er det ikke alltid gjensynsglede når ting kommer til rette. Nei, venninnen min liker å straffe tingene sine. Gjerne slenge dem litt hardt i bakken, ignorere dem, eller rett og slett bare putte dem i skammekroken en stund. Vel fortjent, det er jeg i grunn enig i. Jeg har det på samme måten når det gjelder stygge ting. Vi har et skikkelig øgli bad. Jeg overdriver ikke.

Det hjelper ikke å late som om det ikke er så ille, det hjelper aldeles ikke å pynte litt med fine bokser til vaskemiddel, det bare er og blir ufjongt, slitt og særdeles lite pent. Derfor velger jeg og straffe det litt. Hvis det først skal være så åttitalls-stygt, skal det få lov til å være det i fred. Det kan være aldri så nyvasket, og jeg har til og med prøvd ut trikset jeg så på God Morgen Norge om å vaske dusjkabinettet litt hver dag med mikrofiberklut, mens man dusjer, proppet med romantiske duftlys, vel, det er og blir usjarmerende. All respekt til dem som klarer å få stygge rom til å bli fine, med nye gardiner, litt maling, litt shabby chic og en bukett med friske tulipaner.

Det er ikke noe for meg. Jeg er en sånn som må ha et rent hvitt ark, hvis det skal bli en fin tegning, det holder ikke å tegne på baksiden eller på et ark med kaffeskvetter på. Jeg vet av erfaring at her holder det ikke med en oppussing-light. Her må det til skitne håndverkere i overaller, en god arkitekttegning, lure ideer og mye penger.Siden jeg ikke har noen av delene i jakkeermet, får det bare stå der å skamme seg i det uendelige.Det virker jo forsåvidt.

Anna og jeg var på vei bort til Fløybanen er deilig høstdag, da hun plutselig ble stående helt stiv som en stokk. “Kem e det, mamma?” spurte hun helt forskrekket. Hun stirret ned på støvlene sine, og pekte på den digre rundingen hun sto på, som om det var det siste flytende isflaket på et digert hav!”Det er et bekkalokk” svarte jeg. ” Er det en bekkalokk, mamma? Koffor det?”. Tja, av mangel på et genialt svar valgte jeg heller å peke på neste bekkalokk noen meter bortenfor. Dermed var det gjort.

Vi var blitt bekkalokktellere! Og for en jobb i Bergen by! Vi løp fra bekkalokk til bekkalokk , og telte både store og små. Uhorvelig mange, og så mange forskjellige. Hvordan i all verden kan jeg ikke ha lagt merke til det før? Jeg elsker hvordan sånne små kropper kan få en til å se verden fra en litt annen vinkel. Håper hun ikke oppdager alle de gamle uttyggete tyggisene med det første. Hundebæsjer er for lengst utforsket, og dette med at de samles opp i pose og ikke kastes i do er og forblir et lite mysterium.

“Hva ønsker du deg til bursdagen? “var jeg så dum å spørre min mann som fyller 34 år i morgen. Jeg fikk et grusomt svar. Jeg burde visst bedre.  Jeg burde tenkt meg om og innsett at han ikke lenger er den tøffe rockeren jeg falt for, han som synes en dobbel pakke med Yum Yum nudler var en toppers middag. Den langhårete øldrikkende studentslampen på to meter er blitt til en kortklipt, velkledd pappa med voksenjobb, som til og med trener! Han er fremdeles datanerd og teknoligifreak, men han har også fått seg en ny interesse: mat. En grusom kombinasjon som jeg herved advarer mot. For når man blander en teknomann med en matmann, da får man uhorvelig mye rart inn på kjøkkendisken, noe det absolutt ikke er plass til i vårt lille Bergenshus. Han har feks fått seg sin egen kaffeavdeling, med kaffekvern, kaffemaskin som kan lage det meste, kaffebrenner (jada, han importerer bønner som han brenner selv), en overdimensjonert kjøkkenmaskin,med en kurv med tilbehør i alle fall jeg aldri kommer til å bruke. (“La meg få den største dere har, med alt tilbehør takk”)

Det nyeste innfallet er denne lille Petter Smart tingesten her, som skal koke magisk mørt kjøtt eller fisk.

.

Nærmere forklaring på monsteret finner du her

Med det trodde jeg han virkelig hadde nådd toppen, at kjøkkenet snart var mitt og at jeg igjen kunne pynte med fine skåler med frisk frukt, tomater og lime og slikt.Men neida.Hvorfor gadd jeg i det hele tatt å spørre deg om bursdagsønsker kjære? Du knuste mitt lille håp om at nå er vel snart nok nok, da du  som den selvfølgeligste ting i verden svarte: “Påleggskjærermaskin (vi snakker king size, ikke noe knussel) eller vakumeringsmaksin. Eller begge deler. Eller i det minste lov til å kjøpe det selv!” Du skal være glad om du i det hele tatt får krone, kake og en klem, din oldis.

(Bilde nr 2 er med god samvittighet rappet fra Ordentligmat.no)

å  dele sine egne egg, og ha verdens beste bestemor å dele dem med!

Anna 2 år og dukken, knipset av mor. Uten deg hadde jeg nok ikke gått i gang med å lage godnattsanger. Tusen takk lille venn! Nå kan snart alle andre også høre våre sanger. En liten smakebit av teksten til “Velkommen” enn så lenge:

“Vi skal nok bli kjent med deg
nå holder pappa deg trygt inntil seg
så søt så søt
så bløt så bløt
og den aller fineste i verden
velkommen vår lille stjernevenn!”

En som tar jobben med å fotografere sovende mennesker hakket mer seriøst er Regin Hjertholm Han har tatt så mange bilder at det er blitt til et nydelig kunstprosjekt. En titt innom siden hans anbefales. Sov godt!